Sikkerhet på tur

Ulykker og uforutsette hendelser skjer stadig vekk og er umulige å planlegge seg bort fra. Vi må derfor være forberedt på at ikke alt går slik som vi har planlagt. Sikkerhet på tur handler først og fremst om å forebygge: Vi ønsker å gjennomføre turer uten uhell eller skader. Hvis ikke alt går som det skal, skal vi være forberedt, enten været slår om eller noen skader seg.

Hvis vi planlegger godt, og gjennomfører tur etter evne, har vi allerede gjort mye for å ivareta sikkerheten på tur. Turplanlegging er viktig, men du må også være våken og observant når du er på tur. Etter tur har vi gjort oss noen erfaringer som er lurt å prate om og gjerne skrive ned til neste tur. På den måten er vi enda bedre forberedt neste gang.

Tur etter evne handler også om å vurdere hva du og gruppen er i stand til. Enten du er lærer eller elev, er det lurt å tenke igjennom hva du og gruppen kan gjennomføre. Er dere forberedt på overnatting ute hvis dere ikke kommer frem til hytta i tide? Har dere med nok utstyr til å ta hånd om en skadet på dagsturen dere skal gå? Er du som lærer erfaren nok og har nok kompetanse til å ta med klassen på kanotur?

(Albert Lunde, NRKH, Ressursgruppe skred, Skred- og friluftslivskonferansen i Stryn, 2005)

Fra gammelt av har bruk av naturen vært knyttet til nytteformål; gjete sauer og kyr, gå på jakt og plukke bær. Kunnskap om hvor og hvordan man burde ferdes i fjellet ble overført muntlig fra generasjon til generasjon (Jakobsen og Pulli, 2021; Horgen, 2016). Bøndene oppsøkte ikke fare unødig, men var villige til å ta en kalkulert risiko ved å ferdes over breene fordi dette var den enkleste veien å gå for å få tak i mat (Horgen, 2016). På grunn av ulykker ble normer som lokalkjente ledsagere og ferdsel i gunstig vær tatt i bruk på 1700-tallet. Videre utover 1800-tallet ble det opprettet et eget breførervesen og varder for å vise vei, og tau og brodder ble vanligere.

Ved engelskmennenes inntog til Norge på slutten av 1800-tallet ble vi introdusert til bratt friluftsliv, og mange lokale bønder ble brukt som førere. Selv om engelskmennenes behov for «erobringer» i naturen var fremtredende, er «tur etter evne» et begrep som stammer fra denne tindebestigningstradisjonen (Jakobsen og Pulli, 2021). En uskreven regel når du klatret som førstemann var: «Leader doesn’t fall». Med utstyret de hadde på den tiden ville et førstemannsfall være fatalt, da sikringskjedene rett og slett ikke tålte fall (Strømme, 2004).

Videre var det Nils Faarlund, som i 1967 startet Norges Høgfjellsskole, som satte sikkerhet og «tur etter evne» på dagsorden med heftet «Friluftsliv – hva – hvordan – hvorfor». Faarlund påpekte at område og valg av aktivitet må være tilpasset deltagernes forutsetninger (Faarlund, 1974).

Friluftslivet er blitt brattere, villere og mer spesialisert med årene. Aktiviteter med større risiko gir større sannsynlighet for skader. Denne spenningssøkingen og påvirkningen fra spreke bilder på sosiale medier kan gjøre at flere påvirkes til å dra på turer som er over evne.

Rektor sitter med hovedansvar for at lærerne som underviser i friluftsliv har kompetanse til å planlegge et sikkert opplegg. Lærernes kompetanse varierer, og følgelig må sikkerhetstiltak stå i forhold til læreren og gruppen som er på tur.

En rapport om HMS-rutiner ved friluftslivundervisning på videregående skoler og folkehøyskoler viser tydelige forbedringspotensial på skolene. Flaata (2021) peker på at kjennskap til og fortolkning av lovverket, samt rutiner for HMS-arbeid, må forbedres på skolene. Konkret er samarbeid med ledelsen, håndtering av avvik og faglig oppdatering ofte for dårlig eller ikke-eksisterende. Elevmedvirkning og opplæring i planlegging, vurdering og beslutningstagning før og på tur bør også være en del av HMS-rutinene på skolen (Flaata, 2021).

På tur i skolesammenheng er det en del rammefaktorer vi må forholde oss til. Jakobsen og Pulli (2021) nevner flere elementer vi må ta hensyn til når vi skal på tur med skolen:

Friluftslivet i Norge er regulert av følgende lover:

I tillegg gjelder “lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern m.v.” (arbeidsmiljøloven) og “forskrift om organisering, ledelse og medvirkning” for ansatte som leder aktiviteter ute.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) påpeker at en tilbyder av en forbrukertjeneste må:

Ansvaret er altså uavhengig om du tar betalt for tjenesten eller ikke, eller om du er privatperson eller næringsdrivende. Advokatfirmaet Steenstrup (2009) påpeker at en felles organisering av aktiviteter vil bli betraktet som tjenesteyting selv om deltagerne i utgangspunktet skal ha ansvar for seg selv og egen sikkerhet.

Videre har tilbyder av en forbrukertjeneste ifølge DSB en grunnleggende aktsomhetsplikt og kunnskapsplikt både knyttet til sikring av egne tjenester og produkter som inngår i tjenesten (Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, 2007, s. 5).

Alle som skal ta med elever på ekskursjoner må forholde seg til pliktene som beskrives i lovverket. HMS-planen skal sørge for at disse pliktene overholdes.

Pliktene som beskrives i produktkontrolloven og internforskriften, kalles gjerne «arrangøransvaret» og handler først og fremst om fem plikter (Advokatfirmaet Steenstrup & Stordrange, 2009).

HMS står for helse, miljø og sikkerhet. Bakgrunnen for en HMS-plan er kort og godt et ønske om å redusere faren for at ulykker skjer på tur. Det anbefales å ha en egen HMS-plan i friluftsliv for å dokumentere pliktene som lovverket pålegger oss som arrangører. En skriftlig plan setter fokus på sikkerhetsarbeid innen friluftsliv, og er også med på å sikre kunnskap og erfaringsoverføring til nye ansatte.

Det er lett å argumentere for at sikkerhet og fravær av ulykker fremmer god helse, men hva med miljøet? Miljø betyr omgivelser eller ytre livsvilkår (Tjernshaugen, u.å.). Miljø kan bety både omgivelsene vi mennesker lever i og preges av, men også de livsvilkårene og påvirkningene et dyr eller et helt økosystem utsettes for (Tjernshaugen, u.å.). Både arbeidsmiljø og naturmiljø er derfor relevant innenfor HMS-arbeid. Vi må også sørge for at turaktivitet på skolen følger friluftsloven ved at vi tilstreber minst mulig miljøbelastning.

Rapportering av ulykker og nestenulykker skal være en del av bedriftens rutiner i henhold til internkontrollforskriftens (1997) oppfordring til å ha rutiner «for å avdekke, rette opp og forebygge overtredelser av krav i henhold til lovverket». Det er viktig å få frem årsaken til avvik i rapporteringen, enten det er årsaker til alvorlige hendelser som har ført til skade på person/utstyr/miljø eller årsaker til nestenulykker som potensielt kunne fått et annet utfall (Arbeidstilsynet, u.å.). Avvik defineres etter arbeidsmiljøloven som brudd på kravene i HMS-lovgivningen (Arbeidstilsynet, u.å.). Ved å finne ut hva som har skjedd, årsak, og tiltak for å hindre gjentagelse, driver vi god avvikshåndtering. Målet er at god avvikshåndtering over tid skal føre til færre ulykker (Arbeidstilsynet, u.å.).

Det fremgår av arbeidsmiljøloven (2005) § 5-1 nr. 1 og 2 om registrering av skader og sykdommer: «(1) Arbeidsgiver skal sørge for registrering av alle personskader som oppstår under utførelse av arbeid. Det samme gjelder sykdom som antas å ha sin grunn i arbeidet eller forholdene på arbeidsplassen. (2) Registeret må ikke inneholde medisinske opplysninger av personlig karakter med mindre den opplysningene gjelder har samtykket. Arbeidsgiver har taushetsplikt om opplysninger om personlige forhold i registre.» Det er viktig å skape en kultur på arbeidsplassen der det er forventet, og positivt, at ansatte melder fra om avvik og ledelsen følger opp avvikene på en god måte (Arbeidstilsynet, u.å.). «Oversikta over avvik som er registrert, bør inngå som ein del av dokumentasjonen som dannar grunnlaget for risikovurderinga i verksemda» (Arbeidstilsynet, u.å.).

Det bør noteres ned hva som skjedde, konsekvenser og tiltak for å unngå at det skjer igjen (Arbeidstilsynet, u.å.). Avviksskjema er et verktøy som fungerer som en mal for slike rapporter.

Nedenfor eksempler på maler for ulike avviksskjema med utgangspunkt i Klatreforbundet (u.å.) og Røkenes og Andersen (2019):

(Dokumentene er nedlastbare)

I tillegg til intern rapportering og gjennomgang av uønskede hendelser kan det være nyttig å rapportere ulykker/nestenulykker i ulykkesdatabasen til Norges Klatreforbund og Nasjonal Standard. Der deles rapportene eksternt, og vi kan lære på tvers av virksomheter. Det er også nyttig å se i hvilke faser av aktiviteten det har gått galt, eller nesten gått galt, og hva som er gjort i forkant og under hendelsen for å forhindre skade.

Horgen har i flere tiår forsket på ulykker relatert til friluftsliv og har ved hjelp av blant annet ulike medier, frivillige organisasjoner og statlige organer laget statistikk knyttet til ulykker i friluftslivet. Funnene viser at antall ulykker stort sett holder seg ganske jevnt, med unntak av alvorlige ulykker knyttet til utenlandske statsborgere, som er noe stigende. Her eksemplifisert ved et diagram over dødsulykker knyttet til klatring og juving.

Tekst

Gina Wigestrand, Snuitide (2022)