Verdien av friluftslivet (nynorsk)

Kva verdi har eigentleg friluftsliv? Er det å vere ute viktig for oss som menneske? Er det sunt? Kva skal til for at du og eg får gode naturopplevingar når vi er ute? Og er samarbeid ein viktig faktor for å få til ein bra tur?

Friluftsliv er først og fremst eit motstykke til mykje av det vi elles driv med. Den travle kvardagen, sosiale medium og den utopiske ideen om at alt skal vere perfekt, kjem i bakgrunnen når vi er ute. I naturen kan du oppleve ro. Om du har tid …

Men å få tak på kva dette naturoppleving-omgrepet eigentleg betyr, er ikkje så lett. Ein kan sjølvsagt skrive det om til «oppleving av, i og gjennom natur», og sjå på kva som ligg i oppleving, og kva som ligg i natur. Natur er eit gammalt omgrep som vi finn heilt tilbake i antikken. Store norske leksikon har ei relativt kort og grei forklaring: «Natur, i videste forstand den del av virkeligheten som ikke er bearbeidet av mennesket, men fremkommet ved organisk utvikling; det motsatte av kultur.» Natur stammar frå det latinske natura, som betyr «fødsel», og nasci; «fødast», «oppstå» (Store norske leksikon). Oppleving er derimot ikkje like lett å få tak på, for ei oppleving er av subjektiv karakter og kan følgjeleg variere frå person til person. Ifølgje Store norske leksikon på nett er oppleving: «… innholdet av en persons subjektive erfaring, enten det henger sammen med ytre sansepåvirkning (persepsjon), emosjonell tilstand (følelse), tankeprosesser, motivasjon o.a.» Vi kan dermed seie at opplevingar er knytte til erfaringar, og når det gjeld omgrepet naturoppleving, vil då sanseinntrykk og persepsjon – altså oppfatning – vere av sentral betydning.

Eg ønskjer å dvele litt rundt dette omgrepet og reflektere over betydninga av desse naturopplevingane og merksemda som har blitt retta mot friluftsliv dei siste åra. Kva betydning hadde friluftsliv før? Og dreiv ein og samla på naturopplevingar då? Samfunnet har endra seg, men kvifor har vi plutseleg blitt så opptekne av opplevingane no? Er eigentleg folk så opptekne av desse opplevingane naturen gir oss? Og kvifor er desse opplevingane så bra? Er dei erfaringane vi gjer oss ute i naturen, overførbare til det hektiske dagleglivet, eller er rekreasjon ganske enkelt eit mål i seg sjølv? Eg har mange spørsmål og få svar, men refleksjonar treng heldigvis ikkje å ende i nokon konklusjonar som helst.

Som dei fleste veit, dreiv vi ikkje friluftsliv i Noreg frå gammalt av. Det var ingen som tenkte på at det å gå mange dagar i fjellet og sove kald og gjennomvåt under ein steinheller var noko ein gjorde av omsyn til opplevinga. Måtte ein ut i den ville naturen, var det for nytteformål – anten det var å gjete buskap, å ro over fjorden for å byte korn eller å frakte dyr over breane (som ofte var den kortaste vegen). Det var tronge kår i Noreg, og dei fleste måtte jobbe heile dagen for å skaffe seg mat for å overleve. Då tenkjer ein ikkje på å gå tur. Men det gjorde dei i England. Dei fine engelske herremennene som hadde meir pengar enn godt var, og så mykje fritid å slå i hel at dei rastlause fingrane klirra i tekoppane til dei stakkars konene deira heldt på å bli galne, hadde oppdaga «outdoor activities». Dei gjekk med liv og lyst til angrep på fjell og skog og myrar på den britiske øya, for å conquer – «erobre» – spennande fjell og nye toppar. Dei som kjenner dei britiske fjella, veit at Ben Nevis, som er det høgaste fjellet i Storbritannia med sine 1344 meter over havet, ikkje er ei veldig stor utfordring å grei. Med mindre ein vel å isklatre opp ein av fossane til toppen. Det var då nokre av dei oppegåande herrane kom på at Noreg kunne vere ein fin stad å feriere, og på slutten av 1800-talet dukka velståande engelskmenn opp både her og der på Vestlandet. Desse kom utelukkande for rekreasjonsformål, og det var nettopp naturopplevingar dei søkte.

Tordsson seier:

Naturopplevelse er samtidig å oppleve seg selv i og gjennom situasjonene. Å oppleve natur er å oppleve hva det er å være i natur (Tordsson 2003, s. 404).

Han meiner at eiga oppleving av natur like mykje er å oppleve seg sjølv i samhandling med natur, og kanskje oppleve seg sjølv annleis i kraft av å vere i eit naturmiljø.

Tekst