«Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær» er en mye brukt frase når det står tur på kalenderen, og regnet øser ned. Dette kapittelet skal prøve å svare på hvorfor været blir som det blir, hvordan du kan forberede deg på det været du vil møte og også hvordan du kan følge med på været underveis på turen.

Alle vet at været har stor betydning når vi er ute. Samme tur i sol eller regn og tåke oppleves helt forskjellig. Stadig må vi planlegge annerledes på grunn av været. Men hva når vi er midt på fjellet og uværet kommer? Er det tegn vi kan se etter for å se om været skifter? Og hvor mye kaldere blir det egentlig når det blåser?

Vær er kort fortalt resultatet av det som skjer når atmosfæren og havet prøver å jevne ut energiforskjellene mellom overskuddet av energi på ekvator og underskuddet på polene. Over hele jordkloden stråles det like mye energi ut til verdensrommet (langbølget stråling), mens det samtidig tas imot energi (kortbølget solstråling) ujevnt, alt etter hvor høyt solen står på himmelen. Ved ekvator står solen rett over hodet vårt, og energien treffer vinkelrett på jordkloden. Det gir mer energi inn enn i nord og sør der solenergien kommer inn på skrått. Hadde vi ikke hatt energitransport, så ville Nordpolen og Sydpolen bare blitt kaldere og kaldere, og ekvator ville blitt varmere og varmere.

Med utgangspunkt i denne temperaturforskjellen settes luften i bevegelse. Turvante mennesker vet at varm og kald luft beveger seg i forhold til hverandre (kald luft synker ned i kuldegropen, varm luft stiger opp ved taket der du har hengt vindvottene til tørk, og så videre). Sammen med jordrotasjon er disse temperaturforskjellene en av de viktigste drivkreftene i været på jorden. En vanlig inndeling er den såkalte Hadleycellen, som i grove trekk beskriver de viktigste globale luftmassene og bevegelsen i forhold til disse. Vi skal fokusere på resultatet av dette i våre hjemlige områder, og se på hvor alle lavtrykkene kommer fra.

I overgangen mellom arktisk kald polarluft og mer temperert luft finner vi polarfronten, se figuren over. Dette er en buktende grense som slynger seg rundt hele jordkloden, på rundt 40 til 70 grader nordlig bredde. Av og til strekker den seg så langt sør som til Spania, av og til går grensen så langt nord som til Tromsø. Noen steder er grensen veldig tydelig, det vil si at temperaturforskjellene er store over et kort område (tette linjer). Andre steder er grensen mer utydelig eller usynlig, det vil si at temperaturforskjellene er små (langt mellom linjene). Grensene er buktende og varierende på grunn av jordrotasjonen, og her vil den kalde luften forsøke å presse seg under den varme luften (fra kuldegropen husker vi jo at kald luft synker), og for å få plass blir den varme luften presset oppover. Langs polarfronten blir det dermed dannet områder med luft som stiger oppover. Sammen med jordrotasjonen som får litt fart på det hele, er dette er selve nøkkelelementet for å få dannet et lavtrykk.

Smak litt på ordet: Lavtrykk. Lavt trykk. I et område med luft som stiger, fjerner vi luft fra bakken. Det blir dermed «underskudd» av luft, eller underskudd av lufttrykk – det vil si lite trykk eller lavt trykk. Selve definisjonene på et lavtrykk blir dermed et område der lufttrykket er lavere enn i omgivelsene – dette skyldes nettopp at luften inne i lavtrykket beveger seg oppover. De oppadgående luftstrømmene er sterkest langs grenseflaten mellom varm og kald luft, og langs disse frontene blir luften avkjølt mens den presses oppover. Det blir stort sett kaldere i høyden, vanligvis synker temperaturen mellom 0,6–1 grad pr. 100 høydemeter. Siden kald luft ikke kan inneholde like mye fuktighet som varm luft, blir noe av den usynlige fuktigheten til dråper og iskrystaller og dermed synlig som skyer. Om det blir flere og større dråper og iskrystaller enn det som kan holde seg svevende i luften, vil dette komme ned som regn eller snø.

Lavtrykket suger luft opp fra bakken, og for at det ikke skal bli tomt for luft nede på bakken, må noe av dette komme ned igjen. Dermed får vi områder med nedadgående luftstrømmer. Her skjer de motsatte prosessene som i lavtrykket, luften varmes opp på vei ned, den kan inneholde mer fuktighet, og skyer forsvinner. Dette gir da økende luftrykk på bakken – du ser det som en stigende trend på barometeret ditt. Slike områder med høyere trykk enn omgivelsene kalles derfor for høytrykk – som regel ensbetydende med klart og fint vær. Se figur med kart og satellittbilde med værfronter for en oversikt over høytrykk og lavtrykk over Nord-Europa.

Det er imidlertid verdt å merke seg at klart vær vinterstid har en markant økning på den utstrålingen vi får fra jorden. Dette merker vi tydeligst på klare netter, der nattetemperaturen gjerne havner ned på et par kuldegrader selv i sommerfjellet, og vinterstid blir det fort 10–15 grader kaldere enn om det hadde vært et tynt skylag. Denne avkjølingseffekten gjør også at den nå ekstra kalde luften ved bakken ikke greier å holde på fuktigheten – det blir dugg eller rim, og gjerne tåke.

Når vi ser på kart med lufttrykk inntegnet som høydekurver, får vi dermed et bilde over hvordan været fordeler seg over dette området. Linjene med lufttrykk kalles isobarer (iso = lik, bar = trykk), og ved å se på disse kan en tillegg si noe om vindretning og og styrke. Kort fortalt blåser vinden langs trykklinjene (isobarene), og der isobarene står tett (tilsvarende der det er bratt, hvis en sammenligner med høydekotene på et turkart) er det sterk vind. Tilsvarende motsatt; der det er langt mellom kotene, er det svak vind. På bildet ser vi at det er en del vind sør for Island, mens lite vind over Tysklavd.

Tekst: