Uteliv har lange røtter i norsk tradisjon. Ungene sprang på fjellet og gjette buskap om sommeren, og på høsten ble det plukket bær og jaktet. På vinteren var det vanlig å felle trær til ved. Samene har alltid levd ute, av og med naturen. Atter andre har prøvd fangstlivet på Svalbard. Fellestrekkene har vært matauk og høsting: å utnytte mulighetene naturen gir oss som matkilde.

Kort om høstingsfriluftsliv

• Høsting av naturressurser er en av røttene til det vi kan kalle tradisjonelt friluftsliv i Norge.
• Høstingsfriluftsliv handler om fiske, jakt og sanking av matressurser fra naturen.
• Allemannsretten gir oss noen rettigheter til høstingsfriluftsliv.
• Allemannsretten medfører også noen «allemannsplikter» som at høsting skal skje hensynsfullt og varsomt.
• Fritidsfiske i sjøen er en rettighet gjennom allemannsretten.
• Ferskvannsfiske er lovregulert og krever oftest fiskekort.
• Sanking av sopp, bær, skjell o.l. er også fritt, men det er viktig å vite hva som er uspiselige og giftige arter.
• Jakt er ikke en del av allemannsretten.
• Jakt er lovregulert og krever opplæring, godkjenning og jaktrett for området du vil jakte i.

Friluftslivets røtter

Friluftsliv i Norge og forståelsen av friluftsliv i Norge tilsier at det er et mangfold av aktiviteter som alle kan kalles friluftslivsaktiviteter. Tidligere var det vanlig å snakke om to tradisjoner i friluftsliv, byens friluftsliv og bygdas friluftsliv. Her var byens friluftsliv inspirert av europeiske trender og nasjonalromantikken, mens bygdas friluftsliv var knyttet til det å høste matressurser fra naturen, ofte omtalt som matauk. Fiske, jakt og annen sanking av matressurser fra naturen har vært et viktig næringsgrunnlag for menneskeheten gjennom årtusener (Waaler, 2022). En av røttene til friluftsliv i Norge finner vi nettopp i slik tradisjonell høsting og bruk av naturen.

Et begrep som brukes om denne typen friluftsliv er «høstingsfriluftsliv». Høstingsaktiviteter som jakt, fiske og sanking er en viktig del av friluftsliv i Norge. Sanking knyttes gjerne til å plukke sopp, bær og grønne vekster, mens høsting inkluderer alle matressurser samt ikke-spiselige ressurser.

Høstingsretten

En av hovedgrunnene til at vi i Norge kan ferdes i naturen og utøve friluftsliv på den måten vi gjør, er allemannsretten som er lovfestet i friluftsloven fra 1957. Allmennhetens høstingsrett er nedfelt i friluftsloven §5. Etter denne paragrafen har vi rett til å plukke ville bær, blomster, sopp, røtter av ville urter og nøtter i utmark. Merk at når det gjelder ville nøtter, så er høstingsretten kun knyttet til å spise dem på stedet. Med hensyn til multer kan det være begrensninger på plukking (ikke spising) på tydelig merket multebærland i Nordland, Troms og Finnmark (friluftsloven, 1957).

Les mer om 👔Friluftsloven og allemannsretten.

I tillegg til å kunne plukke spiselige vekster gir høstingsretten også anledning til å plukke andre naturmaterialer som stein, mose eller lignende. Her sier regelverket at hvis du vil plukke med deg stein, mineraler, torv, mose, lav, kristtorn, rikuler, tæger, never og bark, må du først spørre grunneier. Du kan likevel ta med deg mindre mengder «naturprodukter av liten eller ingen verdi» som for eksempel en stein du finner i naturen, noe mose til en juledekorasjon, skjell, tang eller døde trær og røtter for å lage skulpturer (Miljødirektoratet, 2021).

Høstingsplikter

Det er viktig å huske at allemannsretten også innebærer plikter. Allemannsretten sier at høstingen skal skje hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet. Dette betyr blant annet at du ikke skal høste for mye og at du ikke skal etterlate unødige spor i terrenget. Det kan også være begrensninger i høstingsretten i verneområder. Unngå å plukke sjeldne arter.

Les mer om 👣Bærekraft, sporløs ferdsel og naturvern.

Fiske i sjø og ferskvann

Fiske i sjøen som fritidsaktivitet er å betrakte som en allemannsrett. Denne gir mulighet til å fiske fra land i utmark og fra land i områder som er åpne for alminnelig ferdsel, slik som moloer. I tillegg kan du fiske fra båt. Legg merke til at det kan være lokale fredningsregler og unntak for sjøfiske, blant annet knyttet til redskap. Det er også regler for minstemål på fisk. Elvemunninger har fredningssoner, og du kan uansett ikke fiske nærmere enn 100 meter fra elvemunninger.

Muligheten for ferskvannsfiske er knyttet til lakse- og innlandsfiskeloven fra 1992. Ferskvannsfiske for barn under 16 år er en allemannsrett. De kan fiske gratis i ferskvann etter innlandsfisk i perioden 1. januar til 20. august. Denne retten gjelder ikke i vassdrag med laks, sjøørret og sjørøye. Fiskere over 16 år må løse fiskekort (lakse- og innlandsfiskloven, 1992). Det er grunneier som har fiskeretten og som dermed selger fiskekort. Ofte slår flere grunneiere seg sammen om kortsalg. Også staten kan være grunneier. Det er viktig at du setter deg inn i de generelle reglene for innlandsfiske samt de reglene som gjelder i det området hvor du har tenkt å fiske. Det gis iblant egne dispensasjoner for fisking i undervisningssammenheng. På www.inatur.no kan du kjøpe fiskekort for store deler av Norge.

Fiskeutstyr

For å kunne fiske fra land kreves fiskestang, snelle med sene og et lite utvalg sluker eller spinnere for å komme i gang. Sluker kommer i alle mulige varianter, farger, fasonger og prisklasser. Det er også ulike sluker til ferskvannsfiske og saltvannsfiske. Et billig alternativ til fiskestang er en såkalt «kasteboks» som lett kan lages av en tom hermetikkboks og en trebit som festes som et håndtak inni boksen. Knyt fast cirka 20 m sene og snurr den utenpå boksen. Fest en sluk i enden, og med litt trening vil du raskt kunne kaste sluken langt ut. Til isfiske trengs en pilkestikke med sene, en pilkeskei, en krok og agn, for eksempel maggot eller makk.

Fiskemetode

En fisketur uten napp eller fangst blir ofte ikke en god fisketur. Er det barn eller unge som skal på sin første fisketur, er det derfor smart å legge turen til et område der det er stor sannsynlighet for å få fisk. Slik kan interessen fanges, og grunnlaget for et aktivt friluftsliv som også inkluderer fiske kan være lagt.

Når fisken først er landet, er det viktig å vite hva vi gjør for å avlive den og tilberede den på en god måte. Dyrevelferdsloven sier at tiden fra du fanger fisken til den avlives bør være kortest mulig, og fisken må avlives hurtig og med minst mulig lidelse. Mange har nok sett Lars Monsens avlivingsmetode med flere knyttneveslag i hodet på fisken. I tillegg bør du bruke kniven og kutte noen av gjellebuene på fisken slik at den blør i hjel. Du kan også knekke nakken på fisken. Når fisken er avlivet, må den også sløyes (fjerne innvoller og det som ikke kan spises) og renses så raskt som mulig for å beholde den gode kvaliteten på fisken. Bruk fisken du fanger og ikke fisk mer enn du har bruk for.

Fiskemat på tur

Det å fiske eller på andre måter høste fra naturen gir mulighet for å utforske naturen som matkilde. Ved å bruke naturen som matkilde får vi tilgang til kortreist, økologisk og bærekraftig mat som enten kan nytes på stedet eller tilberedes hjemme. Det gir en ekstra dimensjon til høstingsfriluftslivet å tilberede fisken på tur. Ta gjerne med salt, pepper, andre krydder og tilbehør slik at det er mulig å tilberede et godt måltid basert på fangsten. Fisken kan stekes, kokes, bakes, røykes, graves eller spekes – variasjonsmulighetene er mange!

Annen mat fra naturen

I fjæra og strandsonen kan det sankes tang og tare, snegler, skalldyr og vekster som trives på land i litt saltholdige miljøer. Pass på å sjekke blåskjellvarselet før du spiser egenplukkede skjell (Matportalen, u.å.). Dette fordi skjell kan filtrere giftige alger. I skogen og på fjellet kan du plukke bær, ulike planter og sopp. Det er mange smakfulle planter som er ukjent for de fleste. Det er imidlertid viktig å ha kunnskap om hvilke arter som er spiselige og hvilke man skal holde seg unna. Spesielt hvis du vil plukke sopp, er det viktig å vite hva som er gode matsopper og hvilke som kan være giftige. Det finnes også noen svært giftige bær og planter i norsk natur.

Les mer om 🫐Mat fra naturen - ville vekster.

Naturmaterialer

På tur i naturen har vi også mulighet til å plukke andre naturmaterialer som for eksempel mose, lav, skjell og lignende for å bruke til kunstneriske aktiviteter eller naturfaglige undersøkelser. Sanking av sennagress kan knyttes til samisk kultur. Sennagress er en fellesbetegnelse på ulike arter av starr som er blir plukket, bearbeidet og tørket før det kan benyttes som isolasjon i fottøy. Det er vanlig å bruke starr-artene flaskestarr, nordlandsstarr og sennegress. Alle tre er lange starrer som vokser på fuktige områder.

Les mer om 🦌Reindrift og samisk kultur.

Jakt

Jakt inngår ikke i allemannsretten. Muligheten for å jakte er knyttet til viltloven av 1982. For at du skal kunne jakte småvilt må du være over 16 år, ta kurs og bestå jegerprøven, bli registrert i jegerregisteret, betale årlig jegeravgift, samt kjøpe jaktkort. Jakt hvor vi høster av naturens overskudd er en viktig tradisjon og friluftslivsaktivitet i mange områder. Gjennom jegerprøvekurset vil du få opplæring i lover og regler, etiske dilemmaer knyttet til jakt og mye kunnskap om jaktbare og ikke-jaktbare arter. Alt vilt er fredet dersom ikke annet er bestemt i loven eller ved egne vedtak, og det er ulike jakttider på de forskjellige artene som kan jaktes. Småvilt kan jaktes med rifle eller hagle, og det å beherske skytingen er viktig for å ikke skadeskyte viltet. Småviltjakt på rype og hare kan utøves over store deler av landet og er den jaktformen de fleste introduseres for når de starter med jakt. Ungdom kan delta i opplæringsjakt på småvilt fra det året de fyller 14 år til de fyller 16 år. Deretter kreves opplæring og eget jaktkort (viltloven, 1982).

Naturens ressurser

Høsting og sanking gir oss mange muligheter for et aktivt friluftsliv. Det å planlegge fiske, bærplukking, plantesanking og jakt inn som en del av turen gir ulike innfallsvinkler til å ferdes i naturen. Denne typen ferdsel krever noe spesifikk kunnskap og noen økonomiske investeringer. Likevel gir mange av høstingsmulighetene en rimelig tilgang til smakfulle opplevelser i tett samspill med naturen.

Tekst: Elisabeth Enoksen og Inger Wallem Krempig, Snuitide (2022)