Reindrift og samisk kultur

Reindrift forbindes ofte med samisk kultur. Selv om samisk kultur er svært mangfoldig, er reindrift er likevel en viktig del av den samiske kulturen. I Skandinavia antar man at det har vært holdt tamrein siden 1500–1600-tallet.

I dag består flokkene i all hovedsak av simler og kalver for å optimalisere kjøttproduksjonen, fordi dette er hovedinntektskilden i reindriften. Reindriften foregår i hovedsak i det samiske reindriftsområdet. Dette området strekker seg fra Finnmark i nord og til Engedal i Hedmark i sør, og dermed er nesten 40% av Norges landareal reinbeiteområde. Det drives også samisk reindrift i Trollheimen. I tillegg til den samiske reindriften foregår det begrenset reindrift i fjellområdene i Sør-Norge organisert av egne tamreinlag. Det samiske reindriftsområdet er delt inn i 82 reinbeitedistrikter (Landbruksdirektoratet, u.å). Et reinbeitedistrikt utgjør en administrativ enhet for en eller flere siidaer. En siida er familiegrupper eller et arbeidsfellesskap som samarbeider om de ulike oppgavene som inngår i reindriften.

De samiske reindriftutøverne har rettigheter til å drive reindrift basert på sedvane og alders tids bruk. «Alders tids bruk» er et juridisk begrep og betyr at man har brukt området i lang tid og har rett til å bruke det uavhengig av hvem som eier grunnen. Reindriftsretten i dag omfatter rett til beite for rein, ferdsel og flytteleier for reinen innenfor det definerte samiske reindriftsområdet. Reindriftsretten innebærer også at det er begrensninger på hvilke inngrep som kan gjøres i samiske reinbeiteområder (Ravna et al., 2022).

Reindrift er basert på at reinen skal beite på utmarksbeite, og følger en bestemt årssyklus med flytting fra ulike beiteområder gjennom året. Finnmark er det største reindriftsområdet hvor nesten tre av fire tamrein befinner seg (Reinbase, u.å.). I Finnmark er det nomadisk drift. Dette betyr at reinen vandrer gjennom året. Om sommeren beiter reinen i kystnære områder.

I dag er reindrift en modernisert næring med bruk av motorkjøretøy og moderne teknologi. Selv med moderne teknologi tilgjengelig er reindriftsutøverne likevel fortsatt avhengig av tradisjonskunnskapen som er opparbeidet gjennom mange generasjoner. Spesielt er samspillet i naturen og bruken av beiteområdene under skiftende værforhold viktig for å kunne gi reinflokken de beste beiteforholdene.

Reinflokkene går for det meste fritt i naturen, og i forbindelse med merking av kalver, medisinering og uttak av dyr til slakt samler reineierne flokken sin. Da ledes dyrene inn i det som kalles reingjerder, og til slutt havner de i giirdnu eller kverna på norsk. Giirdnu er et lite gjerde hvor deler av flokken tas inn og reindriftsutøverne jobber med å ta tak i hvert dyr for å skille dem fra hverandre og gjøre den jobben som hvert dyr krever. Arbeidet med dyrene i kverna er noe alle i siidaen tar del i, og det kan være hardt fysisk arbeid. Medlemmene i siidaen har ulike arbeidsoppgaver.

Reindriften styres av naturens skiftninger. Derfor er det interessant å se at året ofte deles inn i åtte årstider i samisk kultur. Dette tydeliggjør den tette tilknytningen til naturen.

Flere av månedene i året har samiske navn tilknyttet reindriftsaktivitet. For eksempel heter mai miessemánnu, kalvmåneden, fordi det er da reinkalvene fødes. Oktober heter golggotmánnu, brunstmåneden, fordi det er da reinoksene er i brunst.

En utfordring for reindriftsnæringens bærekraft er økt ferdsel i beiteområdene. Reindriften benytter seg av områder med knappe ressurser, og er sårbar for forstyrrelser som fører til at reinen ikke får nok ro til å beite. På vårvinteren tærer reinen på de siste fettreservene og trenger beitetid. Spesielt i kalvingstiden i mai er reinen ekstra sårbar, og det er da særlig simlene (hunn-rein) med kalv som ikke skal forstyrres. Hvis det planlegges for en friluftslivstur i områder med reindrift, er det viktig å ha orientert seg på forhånd om det kan være dyr i området slik at man kan unngå kalvingsområdene og viktige trekkveier. Unngå å skremme rein som er samlet. På høsten er det viktig for reinflokkene å få ro i parringstiden. Ta gjerne kontakt med de ansvarlige reineiere i området for å undersøke om det er rein i området eller annen aktivitet tilknyttet reindriften der hvor dere har tenkt å dra på tur. Kanskje det også byr seg en mulighet for et besøk ved et reingjerde eller annen kontakt med reindriftsutøverne? Ta også hensyn ved kryssing av reingjerder. Ikke tråkk ned gjerdene, og lukk porter etter dere.

Samisk kultur kjennetegnes ofte ved et nært forhold til naturen. Reindriften har vært og er fortsatt viktig. I tillegg har samene også fra gammelt av høstet bær, kjøtt, fisk og ulike naturmaterialer fra naturen. Duodji er ordet som brukes på samisk håndverk hvor naturmaterialer er brukt for å lage redskaper og pyntegjenstander. Fra reinsdyrene har samene fått skinn, bein, sener og gevir som har vært brukt og fortsatt brukes i duodji. I samisk mattradisjon basert på bruk av rein har samene alltid vært gode på å utnytte så mye som mulig av dyret.

Mattradisjonen henger nært sammen med hvordan samene levde tett på naturen, og var avhengig av å utnytte ressursene. Både kjøtt, innmat og bein brukes i matlagingen. Tørking og røyking av kjøttet var vanlig for å konservere det i en tid der frysere og kjøleskap ikke var vanlig. I dag tørkes og røykes reinkjøtt fortsatt, men da mer for smakens skyld enn for oppbevaring. Bidos (en slags lapskaus), blodpølse, blodpannekake og rein-buljong er eksempler på tradisjonelle samiske matretter.

I reindriftsområdene kan man finne mange kulturspor etter reindriften. Reingjerder, både forlatte og nye, boplasser og bålplasser kan vise at det har vært og er reindrift i området. Inne i reingjerdet tråkker og gjødsler reinen jorden slik at området etter hvert får en gressrik vegetasjon som tydelig skiller den fra den annen vegetasjon i nærheten. Hvis du har øynene med deg når du ferdes, vil du kunne se slike gamle kulturmiljø og kjenne dem igjen på vegetasjonen. Gamle reingjerder besto ofte av stein eller trær og ris, og der kan det også være rester etter selve innhegningene. I tilknytning til slike gamle reindriftsgjerder kan man også finne spor av gamle lavvo-plasser.

Lavvo er samenes tradisjonelle bolig som de ofte bragte med seg og bodde i når de flyttet rundt med reinflokken. En lavvo har et rammeverk av flere lange teltstenger eller «rajer» som er satt skrått i bakken og samlet i toppen. Teltduken kunne i eldre tid være av reinskinn eller ullstoffer. I en moderne lavvo er gjerne duken av et kraftig lerretsstoff. Det er et åpent ildsted midt i lavvoen, árran, og røyken fra bålet kommer ut gjennom åpningen i taket der rajene møtes. Gulvet i en tradisjonell lavvo er dekket av et lag bjørkeris med reinskinn oppå. I friluftslivet er mange kjent med lavvoen i den enda mer moderne utgaven hvor teltduken er av nylonstoff og det kun er en stang i midten som holder lavvoen oppe.

I samiske kulturlandskaper vil man også kunne finne spor etter gamle offersteiner, Sieide, og offerplasser. I et åpent viddelandskap var dette ofte markerte, store steiner eller flyttblokker som både fungerte som naturlige veivisere og som ble brukt som offerplasser. Ofte kan man finne gjenstander som reingevir og andre små «gaver» ved slike steder. Dersom man oppsøker eller kommer forbi slike steder, bør man vise respekt for stedet og den betydningen det har hatt og kanskje fortsatt har for samisk kultur. Denne respekten innebærer å ikke legge igjen noe for moro skyld.

Samiske språk er beskrivende, og ofte trenger man flere ord på norsk for å oversette ett samisk ord. I samiske områder står ofte stedsnavn både på samisk og norsk på kartet. Det er ikke alltid samsvar mellom disse to. Ved å få kjennskap til enkelte vanlige samiske begreper kan man forstå og tolke landskapet på en annen måte enn ut fra den informasjonen som det norske stedsnavnet kan gi. Naturen har vært sett på som en ressurs for samene, og mange stedsnavn kan gjenspeile hvordan stedet og området har vært, og fortsatt er i bruk og hva som kjennetegner landskapet. Et eksempel på dette er fjellet Sorbmegáisá i Nord-Troms. Sorbmi betyr forulykke og den samiske betydningen av Sorbmegáisá er: «Fjellet der man lett kan forulykke».

Boyne, H.P. & Nordsletta, S. (2021) Samiske naturbenevnelser. Forfatternes forlag.

Reindriftskart, NIBIO (u.å.). Kilden, NIBIO. Hentet 10.06.2022 fra https://kilden.nibio.no/?X=7334000.00&Y=400000.00&zoom=0&lang=nb&topic=reindrift&bgLayer=graatone_cache

Senter for samiske studier ved UiT (u.å.). Reaidu. Hentet 10.06.22 fra https://result.uit.no/reaidu/

Tekst: Elisabeth Enoksen og Inger Wallem Krempig, Snuitide (2022)