Kort om reindrift
- Reindrift finnes over store deler av Norge, spesielt i de nordligste fylkene.
- Reindrift er en viktig del av samisk kultur og naturbruk.
- Reindrift er ofte basert på nomadisk kultur hvor reinflokken flyttes mellom sommer- og vinterbeiter.
- Samisk reindrift drives av siidaer, et arbeidsfellesskap som ofte er en familiegruppe.
- Det er viktig å ikke forstyrre reinflokken i parringstid og kalvingstid.
- I samisk kultur utnyttes hele reinsdyret, og det lages mat av både kjøtt og innmat.
- Samiske stedsnavn er beskrivende og kan fortelle mye om området og hvordan det har vært brukt.
Reindriftens utbredelse
Reindrift forbindes ofte med samisk kultur. Selv om samisk kultur er svært mangfoldig, er reindrift er likevel en viktig del av den samiske kulturen. I Skandinavia antar man at det har vært holdt tamrein siden 1500–1600-tallet.
I dag består flokkene i all hovedsak av simler og kalver for å optimalisere kjøttproduksjonen, fordi dette er hovedinntektskilden i reindriften. Reindriften foregår i hovedsak i det samiske reindriftsområdet. Dette området strekker seg fra Finnmark i nord og til Engedal i Hedmark i sør, og dermed er nesten 40% av Norges landareal reinbeiteområde. Det drives også samisk reindrift i Trollheimen. I tillegg til den samiske reindriften foregår det begrenset reindrift i fjellområdene i Sør-Norge organisert av egne tamreinlag. Det samiske reindriftsområdet er delt inn i 82 reinbeitedistrikter (Landbruksdirektoratet, u.å). Et reinbeitedistrikt utgjør en administrativ enhet for en eller flere siidaer. En siida er familiegrupper eller et arbeidsfellesskap som samarbeider om de ulike oppgavene som inngår i reindriften.
Nomadisk næring
De samiske reindriftutøverne har rettigheter til å drive reindrift basert på sedvane og alders tids bruk. «Alders tids bruk» er et juridisk begrep og betyr at man har brukt området i lang tid og har rett til å bruke det uavhengig av hvem som eier grunnen. Reindriftsretten i dag omfatter rett til beite for rein, ferdsel og flytteleier for reinen innenfor det definerte samiske reindriftsområdet. Reindriftsretten innebærer også at det er begrensninger på hvilke inngrep som kan gjøres i samiske reinbeiteområder (Ravna et al., 2022).
Reindrift er basert på at reinen skal beite på utmarksbeite, og følger en bestemt årssyklus med flytting fra ulike beiteområder gjennom året. Finnmark er det største reindriftsområdet hvor nesten tre av fire tamrein befinner seg (Reinbase, u.å.). I Finnmark er det nomadisk drift. Dette betyr at reinen vandrer gjennom året. Om sommeren beiter reinen i kystnære områder.
Når vinteren kommer, flyttes reinen til de tørre og kalde viddene i indre Finnmark. Dette gjør at reinen får tilgang til de beste beitene både sommer og vinter. Flyttingen skjer ved at reinen drives ved hjelp av snøscooter eller terrengkjøretøy. I tillegg brukes gjeterhunder. I noen tilfeller flyttes reinen ved hjelp av trailer. Over sjøområder flyttes reinen ofte med militærprammer, mens noen siidaer lar flokken svømme. I kystområdene fra Troms til Nord-Trøndelag er beitemønsteret mer sammensatt, hvor reinen både kan være mer stasjonær eller flyttes mellom ulike beiteområder.
/w=3840,quality=90,fit=scale-down)
Tradisjonell og moderne drift
I dag er reindrift en modernisert næring med bruk av motorkjøretøy og moderne teknologi. Selv med moderne teknologi tilgjengelig er reindriftsutøverne likevel fortsatt avhengig av tradisjonskunnskapen som er opparbeidet gjennom mange generasjoner. Spesielt er samspillet i naturen og bruken av beiteområdene under skiftende værforhold viktig for å kunne gi reinflokken de beste beiteforholdene.
Reinflokkene går for det meste fritt i naturen, og i forbindelse med merking av kalver, medisinering og uttak av dyr til slakt samler reineierne flokken sin. Da ledes dyrene inn i det som kalles reingjerder, og til slutt havner de i giirdnu eller kverna på norsk. Giirdnu er et lite gjerde hvor deler av flokken tas inn og reindriftsutøverne jobber med å ta tak i hvert dyr for å skille dem fra hverandre og gjøre den jobben som hvert dyr krever. Arbeidet med dyrene i kverna er noe alle i siidaen tar del i, og det kan være hardt fysisk arbeid. Medlemmene i siidaen har ulike arbeidsoppgaver.
Kunnskapsoverføring skjer ved at de ulike generasjonene deltar i og samarbeider om arbeidsoppgavene. Her deltar også barn sammen med de voksne for å lære hvordan arbeidet foregår. Barna starter med enkle arbeidsoppgaver. Etter hvert som de blir eldre og viser at de behersker arbeidet, deltar de mer og mer i alt som skjer rundt reinflokken. En slik tradisjonell kunnskapsoverføring og læring gjennom de eldre er fortsatt ganske vanlig i samiske kulturer.
De åtte årstider
Reindriften styres av naturens skiftninger. Derfor er det interessant å se at året ofte deles inn i åtte årstider i samisk kultur. Dette tydeliggjør den tette tilknytningen til naturen.
- Vårvinter (giđasdálvi): Vårvinteren begynner i februar/mars og varer ut april.
- Vår (giđđa): Våren begynner i april og varer ut i mai.
- Vårsommer (giđasgeassi): Vårsommeren begynner i mai og varer ut i juni.
- Sommer (geassi): Sommeren begynner i juni og varer ut i august.
- Høstsommer (čakčageassi): Høstsommeren begynner i august og varer ut i september.
- Høst (čakča): Høsten begynner i september og varer ut i november.
- Høstvinter (čakčadálvi): Høstvinteren begynner i november og varer ut i desember.
- Vinter (dálvi): Vinteren begynner i desember og varer ut i februar/mars året etter.
Flere av månedene i året har samiske navn tilknyttet reindriftsaktivitet. For eksempel heter mai miessemánnu, kalvmåneden, fordi det er da reinkalvene fødes. Oktober heter golggotmánnu, brunstmåneden, fordi det er da reinoksene er i brunst.
Ferdsel i reindriftsområder
En utfordring for reindriftsnæringens bærekraft er økt ferdsel i beiteområdene. Reindriften benytter seg av områder med knappe ressurser, og er sårbar for forstyrrelser som fører til at reinen ikke får nok ro til å beite. På vårvinteren tærer reinen på de siste fettreservene og trenger beitetid. Spesielt i kalvingstiden i mai er reinen ekstra sårbar, og det er da særlig simlene (hunn-rein) med kalv som ikke skal forstyrres. Hvis det planlegges for en friluftslivstur i områder med reindrift, er det viktig å ha orientert seg på forhånd om det kan være dyr i området slik at man kan unngå kalvingsområdene og viktige trekkveier. Unngå å skremme rein som er samlet. På høsten er det viktig for reinflokkene å få ro i parringstiden. Ta gjerne kontakt med de ansvarlige reineiere i området for å undersøke om det er rein i området eller annen aktivitet tilknyttet reindriften der hvor dere har tenkt å dra på tur. Kanskje det også byr seg en mulighet for et besøk ved et reingjerde eller annen kontakt med reindriftsutøverne? Ta også hensyn ved kryssing av reingjerder. Ikke tråkk ned gjerdene, og lukk porter etter dere.
Samisk kultur og friluftsliv
Det finnes opprinnelig ikke et eget ord for friluftsliv i samiske språk, og friluftsliv som begrep og fenomen kan ikke sidestilles med samisk naturbruk. I samiske språk er det flere begreper som kan relateres til aktiviteter ute og det å drive med friluftsliv. Det å mestre å være i naturen, for eksempel gjennom å lage bål, bevege seg i naturen og håndtere verktøy, verdsettes høyt i samisk kultur. Denne mestringen kan knyttes til det nordsamiske begrepet birgen som forstås som å klare seg selv i enhver situasjon. Begrepene olgustallat/olgodaddat – det å gjøre aktiviteter utendørs, og begrepet meahccástallan – arbeidsaktivitet i naturen – er også sammenlignbart for noe av det vi kanskje tenker på som friluftsliv.
Samisk kulturutøvelse gjennom reindrift
Samisk kultur kjennetegnes ofte ved et nært forhold til naturen. Reindriften har vært og er fortsatt viktig. I tillegg har samene også fra gammelt av høstet bær, kjøtt, fisk og ulike naturmaterialer fra naturen. Duodji er ordet som brukes på samisk håndverk hvor naturmaterialer er brukt for å lage redskaper og pyntegjenstander. Fra reinsdyrene har samene fått skinn, bein, sener og gevir som har vært brukt og fortsatt brukes i duodji. I samisk mattradisjon basert på bruk av rein har samene alltid vært gode på å utnytte så mye som mulig av dyret.
Mattradisjonen henger nært sammen med hvordan samene levde tett på naturen, og var avhengig av å utnytte ressursene. Både kjøtt, innmat og bein brukes i matlagingen. Tørking og røyking av kjøttet var vanlig for å konservere det i en tid der frysere og kjøleskap ikke var vanlig. I dag tørkes og røykes reinkjøtt fortsatt, men da mer for smakens skyld enn for oppbevaring. Bidos (en slags lapskaus), blodpølse, blodpannekake og rein-buljong er eksempler på tradisjonelle samiske matretter.
Samiske kulturspor i landskapet
I reindriftsområdene kan man finne mange kulturspor etter reindriften. Reingjerder, både forlatte og nye, boplasser og bålplasser kan vise at det har vært og er reindrift i området. Inne i reingjerdet tråkker og gjødsler reinen jorden slik at området etter hvert får en gressrik vegetasjon som tydelig skiller den fra den annen vegetasjon i nærheten. Hvis du har øynene med deg når du ferdes, vil du kunne se slike gamle kulturmiljø og kjenne dem igjen på vegetasjonen. Gamle reingjerder besto ofte av stein eller trær og ris, og der kan det også være rester etter selve innhegningene. I tilknytning til slike gamle reindriftsgjerder kan man også finne spor av gamle lavvo-plasser.
Lavvo
Lavvo er samenes tradisjonelle bolig som de ofte bragte med seg og bodde i når de flyttet rundt med reinflokken. En lavvo har et rammeverk av flere lange teltstenger eller «rajer» som er satt skrått i bakken og samlet i toppen. Teltduken kunne i eldre tid være av reinskinn eller ullstoffer. I en moderne lavvo er gjerne duken av et kraftig lerretsstoff. Det er et åpent ildsted midt i lavvoen, árran, og røyken fra bålet kommer ut gjennom åpningen i taket der rajene møtes. Gulvet i en tradisjonell lavvo er dekket av et lag bjørkeris med reinskinn oppå. I friluftslivet er mange kjent med lavvoen i den enda mer moderne utgaven hvor teltduken er av nylonstoff og det kun er en stang i midten som holder lavvoen oppe.
Offerplasser
I samiske kulturlandskaper vil man også kunne finne spor etter gamle offersteiner, Sieide, og offerplasser. I et åpent viddelandskap var dette ofte markerte, store steiner eller flyttblokker som både fungerte som naturlige veivisere og som ble brukt som offerplasser. Ofte kan man finne gjenstander som reingevir og andre små «gaver» ved slike steder. Dersom man oppsøker eller kommer forbi slike steder, bør man vise respekt for stedet og den betydningen det har hatt og kanskje fortsatt har for samisk kultur. Denne respekten innebærer å ikke legge igjen noe for moro skyld.
Samisk navnsetting på kartet
Samiske språk er beskrivende, og ofte trenger man flere ord på norsk for å oversette ett samisk ord. I samiske områder står ofte stedsnavn både på samisk og norsk på kartet. Det er ikke alltid samsvar mellom disse to. Ved å få kjennskap til enkelte vanlige samiske begreper kan man forstå og tolke landskapet på en annen måte enn ut fra den informasjonen som det norske stedsnavnet kan gi. Naturen har vært sett på som en ressurs for samene, og mange stedsnavn kan gjenspeile hvordan stedet og området har vært, og fortsatt er i bruk og hva som kjennetegner landskapet. Et eksempel på dette er fjellet Sorbmegáisá i Nord-Troms. Sorbmi betyr forulykke og den samiske betydningen av Sorbmegáisá er: «Fjellet der man lett kan forulykke».
Lesetips
Boyne, H.P. & Nordsletta, S. (2021) Samiske naturbenevnelser. Forfatternes forlag.
Reindriftskart, NIBIO (u.å.). Kilden, NIBIO. Hentet 10.06.2022 fra https://kilden.nibio.no/?X=7334000.00&Y=400000.00&zoom=0&lang=nb&topic=reindrift&bgLayer=graatone_cache
Senter for samiske studier ved UiT (u.å.). Reaidu. Hentet 10.06.22 fra https://result.uit.no/reaidu/
Tekst: Elisabeth Enoksen og Inger Wallem Krempig, Snuitide (2022)