Når vi er på tur og skal ta en pause, oppsøker vi ofte vann; store innsjøer med åpent utsyn, små stille, blinkende tjønn, brusende elver eller rislende bekker. Alle har de noe forlokkende over seg. Vi liker å bruke vannet til aktiviteter som seiling, bading, kanopadling, fisking, brettseiling og andre aktiviteter. Men vi er også avhengig av vannet til våre daglige gjøremål og industrien. Vi er heldige at vi her i Norge har så mye fint vann som vi kan nyte på utallige måter. De ulike typene ferskvann har veldig forskjellige kvaliteter.

Innhold

I Norge har vi mer enn 450.000 innsjøer, som utgjør omtrent 5% av landarealet. De ble dannet i forbindelse med siste istid og er derfor 10.000–12.000 år gamle (Bjerkely, 2018).

Innsjøene varierer mye i størrelse og dybde, og definisjonen av hva som er en innsjø, en dam, et tjern eller en pytt kan være litt flytende. Men felles for alle er at de er fordypninger i jordoverflaten som er fylt med vann. Noen har tilførsel av vann fra større eller mindre elver mens andre bare har tilførsel av regnvann og tilsig fra omkringliggende områder.

Vi deler ofte innsjøene opp ut ifra hvor mye næringsstoffer som er i vannet, siden dette har stor betydning for de fysiske og kjemiske forholdene i vannet, og hvilke planter og dyr som finnes der.

har liten plantevekst både langs stranden og ute i vannet. Derfor er det også relativt få dyrearter. Typisk finnes det ørret og røye. Vannet er veldig klart fordi det er lite plankton og oppløste stoffer i vannet. Slike vann finner vi gjerne i fjellet.

har gjerne frodig vegetasjon langs kanten og mye plankton i vannet. Derfor er vannet her mer uklart. Det er mye mat for dyr og derfor også gjerne flere ulike arter. Her kan man finne arter av fisk som mort, brasme, karuss og gjedde. Slike vann finnes gjerne i områder med jordbruk, industri og høy befolkningstetthet. Gjødsling som tilføres jordene i landbruket, men også utslipp fra industri og husholdningskloakker, siver med overflatevann ned til vann og vassdrag.

Når en næringsfattig innsjø tilføres gjødsel, kan det i begynnelsen virke positivt, idet vegetasjonen blir mer frodig og det kommer flere fisk. Men tilføres det for mye gjødsel, blir vannet så grumset at det ikke lenger kan vokse planter på bunnen. Derfor tilføres det mindre oksygen. Færre organismer kan da leve der, og vannet er heller ikke lenger drikkbart for oss mennesker.

Det vokser planter rundt langs kanten av vann og vassdrag som er lette å se. Men det flyter også rundt bittesmå alger i vannet som kalles plankton.

Går vi fra bredden og ut i vannet kan vi se at plantene endrer seg litt. Noen planter vokser bare med røttene i vann eller våt jord lengst borte fra innsjøen, mens andre kan vokse bare med det øverste av blomster og blader over vann og andre igjen kan være helt under vannet. Mange planter i og ved vann har røttene sine i mudder der det er veldig lite oksygen. Siden plantene har behov for oksygen, har mange slike planter tydelige luftkanaler i stenglene. Prøv å skjære over en sumpplante og se om du kan finne luftkanalene. Blås gjennom et langt stengelstykke og se at det dannes bobler i den andre enden.

De rotfaste plantene er viktige ved at de gir mat og skjulesteder, demper effekten av vind og bølgeslag og skaper grunnlaget for et livssamfunn som ikke kan finnes i de frie vannmassene. Larver og fiskeyngel kan for eksempel finne skjul for større fisk. Men det er plankton, som er den viktigste matkilde for dyrene i vannet.

I elver og bekker strømmer vannet av gårde i raskt eller rolig tempo, men alltid i samme retning. Vannet blandes hele tiden, og tilførte næringsstoffer flyter med videre til neste innsjø eller helt ut til havet. Det er alltid mye oksygen i vann som renner raskt. Derfor finner vi andre plante- og dyresamfunn enn i innsjøer.

Vassdraget endrer karakter fra start til slutt. Den øverste delen av vassdraget kan startes av en kilde eller små bekker med smeltevann fra snø og isbre. Her er det lite vann, lav temperatur og få planter og dyr. Den neste sonen, der vannet løper gjennom fjellet, kan være ganske lang og variert. Vannet løper raskt, og det er stor erosjon, og vannet transporterer derfor med seg en del partikler. Lenger nede i terrenget blir elven større, fører mer vann med seg i lavere hastighet, og vannet har en høyere temperatur. Elven begynner å bukte seg, og det kommer mer både plante- og dyreliv. Til slutt løper elven ut i havet, og det er en sone der ferskvann og saltvann blander seg sammen.

I elven finner man flest planter der strømmen ikke er så stor. Her har de lettere for å få feste på bunnen og ikke drive bort med strømmen. Smådyr som insektlarver kan derimot finnes på selv de mest strømharde stedene. De finnes da tett mot bunnen og nær steiner, der vannet bremses litt på grunn av friksjon.

En stor del av det plantematerialet som finnes i vassdraget kommer fra vegetasjon som står langs kanten. Hvilke planter som vokser langs kanten, kan derfor ha stor betydning for hvilke arter av dyr som kan leve i vannet.

Myr er områder der jorden er mettet med vann, men overflaten samtidig er dekket av plantevekst, så det ikke er et fritt vannspeil. Det finnes mye myr i det store barskogsområdet som finnes på landarealene sør for Arktis på hele den nordlige halvkulen. I Norge regner vi med at ca. 10% av landarealet er dekket av myr (Bjerkely 2018). De eldste myrene i Norge er dannet etter siste istid og er derfor rundt 8–10.000 år gamle. Litt under en tredjedel av myrene i Norge ligger i snaufjellet.

Myrer kan være ganske forskjellige, siden de er dannet på ulike måter og har forskjellig tilgang på næring.

En regnvannsmyr får fuktigheten og næringen sin gjennom nedbør. Plantene får ikke annen næring enn den som kommer med regn, snø og vind. Derfor er det et relativt næringsfattig og ofte ganske surt miljø. Slike myrer er dominert av torvmoser. I tillegg kan man finne molte, røsslyng, tranebær, torvmyrull og krekling.

En annen type myr er jordvannsmyr. Her kommer vann og næring fra grunnvann eller sigevann som ligger nær overflaten. Denne myrtypen dannes ved gjenvoksing av dammer. Når slike myrer får tilsig fra kalkholdige bergarter, kan de ha veldig rik vegetasjon med blant annet mange orkideer. På områder som får tilsig fra sure bergarter er det ofte kjøttetende planter, siden det er lite næring i slike myrer.

Selv om vi skiller mellom disse to hovedtypene av myrer, så er mange myrer en blanding mellom regnvannsmyr og jordvannsmyr. Det som er felles for myr, er som sagt at jorden er vannmettet. Det betyr at det er lite oksygen til plantenes røtter. Derfor er det veldig få trær som vokser på myr. Oksygenmangelen betyr også at nedbrytningen av døde dyr og planter foregår veldig langsomt, ofte langsommere enn tilveksten. Derfor bygges opp lag på lag av gamle døde planterester som presses sammen og blir til torv.

Myrene har en stor betydning for vannhusholdningen i landskapet. Når det regner skikkelig, virker myrene som «svamper» som suger opp vannet og hindrer at vannet løper direkte til vassdragene og skaper oversvømmelser. Samtidig virker de som naturens renseanlegg fordi vannet passerer langsomt gjennom myrene og blir renset på veien. Myrene er også viktige beite- og jaktområder for mange fugler og dyr, og hekkeplasser for mange fuglearter.

Mange steder har myr blitt drenert og dyrket siden de er lette å omdanne til god landbruksjord. Men når først en myr er ødelagt, er det veldig vanskelig å gjenskape det som var. Det ligger et stort lager av karbon i verdens myrer. Hvis vi ødelegger myrer, kan vi derfor påvirke klimaforandringene i en enda mer negativ retning. Etter hvert har mange myrer og våtmarksområder derfor blitt vernet.

Fordi nedbrytningen av alt organisk materiale foregår så langsomt, kan myrer gjemme på hemmeligheter fra fortiden. Blant annet kan man finne gamle pollenrester som kan fortelle oss hvilken type vegetasjon det har vært i området for flere tusen år siden. Siden mange planter krever bestemte temperatur- og nedbørsforhold, så kan dette si noe om hvilket klima det har vært tidligere.

En annen hemmelighet som myrer kan gjemme på er menneskelig. I Danmark fant man i 1952 kroppen til en mann som viste seg å være fra rundt 300 år f.Kr. Fordi han har ligget i en vannmettet myr uten oksygen, er han så velbevart at både hår, negler, skjeggstubber og fingeravtrykk er velbevart etter rundt 2000 år i myren.

Tekst Lærke Søndergaard Stewart, Snuitide (2022)