I Norge har vi høye fjell og dype daler. Mye av landskapet vi ser i dag ble dannet under istiden. Fjordene våre er daler som er oversvømt av vann, og den dypeste fjorden er over 1000 meter dyp. Disse er det isen som har gravd ut. Vil du lære mer om hvordan landskapet i Norge egentlig er blitt formet? Og er alle steiner gråstein?

Norges landskap utvikler seg fremdeles, og hele tiden er det krefter som endrer landet vi ser rundt oss. Vi skiller mellom indre og ytre prosesser, henholdsvis vulkanisme og skråningsprosesser. Skråningsprosesser er ras og skred som stadig endrer fjellsidene. Vann er en viktig del av skråningsprosessene, siden elver arbeider seg nedover i fjellet på vandring mot havet og påvirker fjellets stabilitet. Teoretisk sett vil Norge, etter mange millioner år, bli tært ned til ett flatt land. Dette er (heldigvis) ikke de eneste kreftene som virker, og sannsynligvis – etter enda flere millioner av år – vil landet heve seg igjen.

En kan tenke seg at Norge på den tiden lignet dagens Himalaya, men siden ble erodert ned til havnivået. Men ikke fortvil, for omtrent 66 millioner år siden begynte en ny landheving, og dermed fikk isen under istidene mulighet til å forme dalene slik vi ser dem i dag.

Jorda har gjennomgått over 40 istider de siste 2,8 millioner år. Før dette var det lange perioder med tropisk klima over nesten hele jorden. Årsakene til at istidene oppstod er svært komplekse, men én av årsakene er at kontinentene har beveget seg nordover og hindret havstrømmene i å frakte varmt vann til de nordlige deler av kloden. Det overordnede mønsteret har vært istid i 100 000 år og mellomistid i 10 000 år. Vi lever i en mellomistid nå, som har vært mer stabil, varmere og lengre enn de foregående. Dette kan tyde på at det er lang tid til neste istid. Forrige istid varte fra 120 000 år siden til 10 000 år siden – i hele 110 000 år! Under istidene ble Norges utseende, slik vi kjenner det, dannet. Sånn sett kan vi nok takke istiden for mye av turismen, og ikke minst vannkraften vi har i dag. Lille istid varte fra 1350 e.Kr. til 1850. Istiden oppstod antagelig på grunn av en periode med lite solaktivitet som gav ustabilt klima. Været svingte fra ekstrem tørke til flom, i tillegg til store temperatursvingninger i løpet av få år. Men den generelle tendensen var kaldere klima på hele jorden.

Siste istid har etterlatt seg mange spor i Norge. Perioden var ikke en konstant istid, men hadde mange temperatursvingninger. I varmere perioder kunne for eksempel tilpassede dyr som mammut leve i Gudbrandsdalen. Under den største utbredelsen av innlandsisen strakk den seg helt til Polen, Tyskland og Frankrike. Norge lå til tider under en tykk kappe av is som presset ned jordskorpen. Da isen forsvant, hevet landet seg, mest i innlandet og mindre på kysten. Dette vet vi fordi den marine grensen, havnivået etter siste istid, i dag ligger opp til 220 meter over dagens havnivå, for eksempel i indre deler av Oslofjorden og Trøndelag. Enkelte steder i landet var isen over 2000 meter tykk. Noen steder, for eksempel i Bottenviken (nordligste delen av Østersjøen, mellom Sverige og Finland), var nedpressingen fra isen så stor at landet hever seg betydelig den dag i dag.

Under innlandsisen finner vi mye sand, grus og steinblokker, disse skurer underlaget og er viktige faktorer for å danne landskapet. Sporene ser vi i dag som skurt fjell, spesielt på Vestlandet. Her er landskapet svært preget av siste istid. På Østlandet er det spor etter mer enn én istid, men her er landskapet i større grad preget av elvenes gravende kraft i nyere tid. Årsaken til dette er at innlandsisen som lå over Østlandet var en kald bre, frosset fast til underlaget, mens på Vestlandet var isen på trykksmeltepunktet og kunne skure underlaget med stadige fremrykk og tilbaketrekninger.

Fjorder og u-daler dannes ved at isbreene legger seg i svakheter i berggrunnen eller strømmer i daler som var der før istiden begynte, se figuren til høyre. Gjennom tusenvis av år graver breen seg ned i berggrunnen og utdyper gamle daler eller lager nye. Isen smelter der trykket er stort, og fryser der trykket er mindre. Dette fører til at steiner sprenges løs fra fjellet der smeltevann renner ned i sprekker og fryser. Vann utvider seg med nesten 10% når det fryser, og det får en enorm sprengkraft. Rundsva dannes på denne måten, breen skurer på breretningens side og sprenger løs stein på lesiden. Deretter fraktes steinene på breen eller i smeltevann frem til brekanten. Her blir steinene liggende igjen når breen trekker seg tilbake, eller når breelven mister sin kraft. Fjord er, enkelt sett, en overfordypning av en dal.

finner vi over hele Norge. Disse kan deles inn etter dannelsesmåte. Morene blir dannet av at breen dytter løsmasser foran seg og det blir dannet rygger som ofte kan følges mange kilometer. Noen rygger blir dannet under breen ved at vann fyller hulrom og tunneller med sand og grus, og når breen smelter, ligger de igjen som ryggformasjoner. Disse kaller vi «eskere». Drumliner er en annen type morenerygger, men disse er formet av bunnmorene, altså løsmasser under breen. De har ofte en kjerne av fjell, som var grunnen til at løsmassene samlet seg.

dannes trolig ved at smeltevann langs breens ytterkant finner forsenkninger i fjellet. Hvis forholdene er gode, legger det seg stein her som begynner å rotere. Etter lang tid sliper disse steinene seg ned i grunnfjellet. Mange jettegryter er faktisk flere titalls meter dype. De finnes i alle størrelser, også langs dagens elver. Noen enorme jettegryter finner vi høyt til fjells helt tørre i dag. Disse ble forsynt av vann fra en smeltende innlandsis.

Nesten alle løsmasser (det vil si leire, silt, sand, grus og stein) ble fraktet dit de er i dag av den siste istids is og breelver. Det er bare på Østlandet vi finner eldre forekomster av løsmasser. Disse løsmassene dannet grunnlaget for jordbruket i Norge i dag. De beste jordbruksbygdene i Norge ligger på gamle elvedeltaer. Unntakene er jordbruk på Østlandet, på Jæren og i Trøndelag hvor det beste jordbruket har oppstått ved heving av tidligere sjøbunn. Her ble det avsatt fin leire som er ideelt for jordbruk.

finnes det mange av i Norge. Fjellene i Norge er gamle og har gjennomgått flere istider, og mange av dem er sterkt preget av at breer har skurt dem. Spesielt botnbreer har stått bak våre skarpeste tinder: I lesiden av fjell vil vindblåst snø legge seg i forsenkninger og etter hvert danne små breer som graver seg inn i fjellsiden. Skråningsprosesser som steinras og elver vil være med på å danne de tynne ryggene. Gjennom flere istider vil fjellet få bratte kanter og bli både smalere og spissere.

endrer også landskapet, men det er først og fremst steinene som blir fraktet med vinden eller bølgene som er hardt nok til å forme. Kannesteinen ved Måløy er dannet av erosjon fra bølgene. Vind og sand kan sandblåse steiner og flytte sanddyner over lange distanser.

Vi skiller mellom tre typer bergarter, magmatiske, sedimentære og omdannede. Magmatiske bergarter er dannet ved vulkansk aktivitet eller dypt i jordskorpen. Sedimentære bergarter er dannet ved akkumulert avsetning av sand, stein, kalk eller organisk materiale. Trykket fra de overliggende massene fullfører transformasjonen til en bergart. Omdannede bergarter stammer fra magmatiske og/eller sedimentære bergarter, men har gjennomgått en metamorfose under høyt trykk og temperatur.

Nå har du fått en kort og overfladisk introduksjon til hvordan Norge ble skapt. Et søk på internett eller et besøk hos ditt nærmeste bibliotek gir deg mye mer informasjon – og som turleder og vandrer i norsk natur har du en unik mulighet til å studere feltet på nært hold. Bruk den da vel!

Tekst: Sunniva Solheim Vatle, 2010, Turlederboka, DNT