Skader skjer både hjemme og på tur. Når vi er i fjellet, tar det ofte lengre tid før vi kan få hjelp fra medisinsk personell. Derfor er det lurt å kunne grunnleggende førstehjelp. Vi må også tenke på hvordan vi best mulig kan ta vare på den som er skadet, og resten av turfølget, til hjelpen kommer.

Ved å øve på å håndtere ulike skader som kan skje på tur, er du og turfølget ditt bedre forberedt hvis noen blir utsatt for en ulykke.

Her vil du lære hvordan du kan forebygge uhell og skader på tur, og om uhellet først er ute, hvordan du kan håndtere situasjonen.

Vi skal lære hvordan vi planlegger og gjennomfører tur etter evne, varsling av nødetatene, livreddende førstehjelp, samt hvordan vi kan stabilisere og behandle et utvalg skader som gjerne oppstår på tur.

Dette kapittelet handler om hvordan vi håndterer skade eller sykdom på tur. Alle kan være uheldige, og noen ganger oppstår uhell uten at noen kan lastes for det.

Likevel er det slik at mange uønskede situasjoner kan forebygges allerede før vi drar ut på tur. Det at du tilegner deg kunnskap om førstehjelp på tur, er en måte å redusere risikoen med å være på tur på.

Risiko er summen av to faktorer:

For å forstå risikobegrepet kan vi bruke overtråkk som eksempel. Ved å ha lett oppakning, bruke sko med god støtte for ankelen, og se deg for når vi går i ulendt terreng, reduserer du sannsynligheten for at overtråkk skal skje. Ved å i tillegg kjenne til hvordan du behandler overtråkk på best mulig måte, og ha en plan for evakuering dersom den forulykkede ikke kan ta seg ut av terrenget selv, så reduserer vi konsekvensen av at et overtråkk først har skjedd.

Kjernen i forebygging av uhell og skader er at vi planlegger og gjennomfører tur etter evne. Det innebærer at vi velger turer som, under de rådende forhold, turfølget har ferdigheter, utstyr og fysisk form til å kunne gjennomføre med overskudd. Vi må ta høyde for at vær og forhold kan endre seg underveis, og at det kan oppstå uhell som turfølget må være i stand til å håndtere selv.

Gode marginer oppnår vi ved å tilegne oss kunnskap, ferdigheter og erfaring. Kunnskap og ferdigheter kan vi tilegne oss og øve på før vi drar ut, mens erfaring er noe som vi tilegner oss over tid. Dersom du har lite erfaring fra lignende turer fra før, er det viktig å ikke legge lista for høyt i starten.

Mer om

De fleste skader og uhell som oppstår på tur, er heldigvis ikke veldig alvorlige. Noen ganger kan vi havne i en større ulykke, eller møte andre som trenger hjelp. Ved større ulykker må vi gjøre oss en oppfatning av situasjon og egensikkerhet, før vi går i gang med varsling og undersøkelse av skadde. Et eksempel på dette er dersom mennesker er tatt i skred, truffet av steinras, har falt ned en fjellside, satt seg fast i et usikkert terreng eller lignende hendelser.

Situasjonsvurdering skjer ved at vi gjør oss opp en mening om disse punktene:

Egensikkerhet er alltid første prioritet. Vi kan ikke hjelpe til om vi selv blir skadd, og vi eskalerer situasjonen fremfor å gjøre den bedre. Det er derfor viktig å stoppe opp og tenke seg om, før vi skynder oss inn til en skadet person for å hjelpe til. Vi stiller oss spørsmålet: Er terrenget trygt?

Dersom det har gått steinras eller skred, må vi vurdere om terrenget fortsatt er farlig å bevege seg i. Dersom den skadde ligger på en utsatt steinhylle, må vi vurdere om det er trygt å ta seg dit uten å sette flere liv i fare. Er isen trygg nok til at vi kan ta oss ut og hjelpe en person som har falt i en råk?

Husk at faremomenter både kan handle om hva som er over oss, og hva som er under oss. Dårlig vær, vått og bratt terreng samt dårlige lysforhold er med på å påvirke sikkerheten i uheldig retning.

Vurderingen er imidlertid ikke alltid sort/hvit, eller trygg/ikke trygg. Risikoen er ikke bare forbundet med terrenget du går inn i, men også hvor lenge du oppholder deg i terrenget. Noen ganger kan vi vurdere at terrenget er trygt nok til å gå inn for å hente en skadet person, men vi velger å hente den skadde ut og ta vedkommende til et sted som er trygt før vi begynner undersøkelse og behandling. Dette for å begrense tiden vi oppholder oss på skadestedet – dette tidsrommet kaller vi for eksponeringstid.

Ved større hendelser med flere skadde og begrensede ressurser kan vi komme i en situasjon hvor vi må prioritere hvilke personer vi skal undersøke og behandle først.

Et verktøy vi kan bruke for å avgjøre hvem vi skal prioritere først på et sted med flere skadde, er å rope ut av full hals:

«De som kan gå selv, kom til meg! De som ikke kan gå selv, gi tegn eller rop!»

Vi prioriterer undersøkelse og behandling slik:

(Helsedirektoratet, 2020)

Tekst