Det finnes en rekke smågnagere i norsk natur. Mus, vånd og lemen. Felles for gnagerne er at de har en enorm påvirkningskraft for resten av økosystemet. Dette er fordi de er svært viktig næring for veldig mange andre arter. Både rev, kattugle, røyskatt, tårnfalk og mange mange fler har smågnagere som sine viktigste byttedyr. Dermed så er smågnagerne med på å avgjøre hvor mange av disse rovdyr, og -fugler som vil komme til verden.
Gnagerår
Smågnagerne har en enorm evne til å formere seg. På bare noen måneder kan en mus gå fra å være nyfødt til å være tippoldefar til utallige unger. Dette gjør at det enkelte år (som regel omtrent hver fjerde år) blir det så mange smågnagere at det kan virke som det myldrer av dem! Slike år vil det bli en langt bedre overlevelse for barna til alle artene som spiser smågnagere - og dermed vil det bli flere rovdyr og rovfugler.
Som regel vil antallet smågnagere kollapse etter et slikt år, slik at flesteparten dør. Nøyaktig hvorfor dette skjer er man fremdeles ikke sikker på men det finnes et knippe teorier som antakelig er en god forklaring når man slår dem sammen. En kombinasjon av høye antall rovdyr og -fugl, mye bitterstoffer i plantene (plantenes forsvarsverk mot beiting) og høy intern konkurranse og stress i store populasjoner er alle teorier som ikke utelukker hverandre. Svingningene i antall gnagere er tydeligere desto kortere og intens sommeren er - som den typisk kan være i høyfjellet.
