Innholdsliste

Her er en oversikt over ulike typer fibre og materialer som brukes i klesproduksjon. Disse har ulike egenskaper og bruksområder og bør velges deretter.

Informasjonen er hentet fra Klepp & Tobiassons (2020) bok: "Lettkledd Velkledd med lite miljøbelastning"

I hovedsak snakker vi om fem typer fibre/materialer:

Naturfibre, syntetiske fibre, regenererte fibre, pels og skinn.

Naturfibre kjennetegnes ved at de er nedbrytbare fordi de er laget av organisk materiale. Selve produksjonen kan derimot være svært miljøbelastende, avhengig av hvordan den foregår.

Den mest brukte materialet er bomull, som står for over 80 % av produksjonen (Klepp & Tobiasson 2020). Dette er et vegatabilsk fiber, fordi det er laget av en plante, og er derfor også et av de lettest antennelige naturfibrene. Fibrene er ikke elastiske trekker lett til seg vann, blir fort skitne og tørker sent.

Dyrkingen av bomull er lite bærekraftig på grunn av at den trenger store mengder vann, i tillegg til bruken av plantevernmidler og genmodifisering av planten. Bomull merket med økologisk bomull er mer bærekraftig, men utgjør kun 0,68% av total bomullsproduksjon (Klepp & Tobiasson 2020). Resirkulert bomull inngår i nye stoffer, som viskoser.

Historisk fikk bomullen sitt inntog i Europa gjennom den industrielle revolusjon. Med bomullen ble det mulig å lage billigere, og mindre holdbare klær, noe som førte til raskere utskiftning og en gryende moteindustri.

Fibrene fra lin tåler elde godt, og blir blankere med alderen. Fibrene er stive, lite elastiske og "knekker" lett. Det er en lang prosess fra plante til produkt, og også denne planten krever mye vann. Også linfibre tar opp mye fuktighet, men tørker fortere enn bomull. Klær fra brennesle er så likt lin at man i mange tilfeller ikke kan se forskjell. Hamp, bambus, sisal, rami og er i likhet med lin planter hvor selve stengelen brukes til å lage tekstilfiber. Hamp er ulovlig å dyrke i flere land, deriblant Norge, fordi den ligner cannabisplanten i utseende. Samtidig er dette den mest produktive tekstilplanten og kan sammen med nesleplantene bidra til mer bærekraftig tekstilproduksjon i fremtiden (Klepp & Tobiasson 2020).

Fibre fra dyr, som hår, pels, eller fibre for å fange andre dyr eller spinne seg inn i selv, er proteiner. Av fibrene fra insekter er silke den mest brukte til tekstilproduksjon. Ull brukes som en fellesbetegnelse på fibre fra pattedyr, ofte i betydningen saueull. Flere saueraser og andre dyr har en myk og varm bunnull og en striere ull utenpå, dekkhår,som er lenger og beskytter mer mot vær og vind. I dag er saueull mest brukt og det er avlet frem sauer med én type ull, for å slippe prosessen med å skille ulltypene fra hverandre (Klepp & Tobiasson 2020).

Fordeler med ull er at den holder seg ren lengre, lukter lite etter bruk, har god evne til å trekke til seg fuktighet og holder på varmen også i våt tilstand. Dette fordi fibrene ikke kollapser. I tillegg brenner ull dårlig og beskytter mot en del kjemiske gasser. Saueull er den mest brukte ulla, men på verdensbasis står ull kun for 2% av total fiberbruk (Klepp & Tobiasson 2020). Den tynne merinoulla har en fordel med at den er myk og god rett mot huden, men tåler mindre fordi fibrene er tynnere og svakere. Dermed får merinoulltøy fort hull. Kraftigere ull, slik som fra norske sauer har en utrolig slitestyrke og varer i det uendelige, men flere syns denne ullen klør mer enn merinoull. Mohair (fra angorageiter), kasjmir (fra geiter i Kasjmirfjellene), alpakka (fra kameldyret alpakka) og angora (fra kaniner) er andre typer ull som også blir mye brukt.

Isolerer godt og er relativt elastisk. Utvinnes fra kokongene til silkeormen.

Produksjon av syntetiske fibre har mange problematiske sider. For det første er fibrene laget av petroleum, altså olje. Fibrene trekker ikke til seg mye fuktighet, blir derfor fort statiske, som igjen gjør at de trekker til seg mer skitt. I tillegg benyttes svært miljøskadelige og mulig kreftfremkallende stoffer i produksjonen. Klær av syntetiske fibre vil også avgi mikroplast ved bruk og vask.

Slitesterk og tåler både fuktighet og varme godt. Ikke så lett antennelig som mange tror, men smelter til gjengjeld om den tar fyr. Polyester er den mest utvunne av de syntetiske fibrene, og øker i omfang hvert år (Klepp & Tobiasson 2020).

Kunstige fibre laget av naturlig råstoff. Stort sett benyttes cellulose i denne produksjonen. Viskose, modal og lyocell er blant fibrene som lages. Viskose har dårlig slitestyrke når det har vått, i motsetning til de andre to. Lyocell, eller tencel som det ofte kalles, lages på en mer miljøvennlig måte fordi fibrene er nedbrytbare i vann. Alle tre stoffene trekker til seg mye fukt.

Varmer utrolig godt, men produksjonen og foredlingen er mye diskutert. Unngå pels fra pelsdyroppdrett, kjøp eller arv gjerne gamle pelser. Det er bærekraftig å utnytte mest mulig av dyrene vi dreper. Det er bedre å bruke pels fra dyr som som blir skutt på jakt eller fra husdyr enn å kaste den. Fuskepels er forøvrig laget av syntetiske fibre og sprer dermed mikroplast. Den varmer også dårligere enn ekte pels (Klepp & Tobiasson 2020).

Lages av hud fra dyr som garves. Ubehandlet vil huden ganske raskt råtne. Prosessen med å garve skinn er tidkrevende og det benyttes en del kjemikalier som ikke er bra for miljøet. Det finnes vegetabilske kjemikalier som kan brukes, og man kan garve skinn økologisk, men dette er dyrere og mer tidkrevende og derfor ikke så vanlig. Fiskeskinn kan også brukes, noe de er flinke til på Island. Også skinn er gjenstand for diskusjoner når det gjelder dyrevelferd. Samtidig er det, som med pels, mer bærekraftig å bruke skinn fra dyr som slaktes enn å kaste det (Klepp & Tobiasson 2020).

Tekst Gina Wigestrand, Snuitide (2021)